Search
  • Daniel Mareno

Kjærlighet uten grenser del 2


Skjermdump fra VGs artikkel om innreiseforbudet 12. mars, 2020.


Pressekonferansen jeg så på via VG hang noen sekunder etter den Noah fulgte med på fra New York. Noah sendte meg meldinger etter hvert som landene som kom til å falle innenfor innereiseforbudet ble listet opp. Få sekunder etterpå hørte jeg Trump nevne det samme. Samtlige innreiser fra Schengen land skulle suspenderes fra fredag av. Jeg var trøtt. Schengen? Omfatter det Norge? Jeg googlet. Jepp, Norge er en del av Schengen gjennom EØS avtalen. Shit. Hva gjør vi nå? Vi ringte hverandre på FaceTime igjen. Noah presiserte at Trump hadde sagt at innreiseforbudet ikke startet før på fredagen. Skulle jeg satse på flyet ville gå likevel? Klokka var nå rundt 02.30 natt til torsdag. Toget mitt fra Sarpsborg skulle gå 06.23. Var det i hele tatt vits i å sove nå?

Jeg hadde bestemt meg. Jeg skulle prøve å dra. Ikke visste jeg om flyet kom til å gå eller ei. Kanskje alt kom til å ta en dramatisk vending og flyet skulle bli sendt tilbake til Norge igjen? Lignende ting hadde skjedd i andre land pga. forvirrende innreiseregler. Et titalls mulige scenarioer dukket opp i hodet mitt. Jeg var så sliten. Men jeg ville se Noah igjen. Mamma ba meg være forsiktig og ta vare på meg selv uansett hva som kom til å skje når hun kjørte meg til stasjonen. Europa våknet opp til nyheten om at fra og med i morgen skulle ingen fly fra Schengen området få lov til å fly til USA på 30 dager, med muligheter for forlengelse. Toget fra Sarpsborg ankom Oslo S, og jeg løpte over til Flytoget på spor 13. Toget var nesten tomt og på nyhetsskjermen ombord rullet nyhetene om Trumps plutselige innreiseforbud mot store deler av verden. Oljeprisen stupte. Kronen var rekordlav.

Mobilbilde fra ombord på et tomt Flytog torsdag morgen 12. mars. På skjermen kan du lese overskriften: "Regjeringen varsler krisetiltak".


Gardemoen virket relativt vanlig i det jeg så terminalbygget komme til syne mens rulletrappen tok meg opp til avgangshallen. Det første jeg gjorde var å gå til SAS skranken for å spørre om de visste om flyet til Newark skulle gå som vanlig. Så vidt de visste så langt, skulle flyet gå som vanlig. Likevel nevnte de også at dersom man velger å fly ut av Norge på dette tidspunktet var det ikke sikkert flyselskapet kunne hjelpe meg hjem igjen i nær fremtid. Skummelt, men greit nok tenkte jeg. Jeg ville være med Noah. Ved gaten til SK907 satt jeg meg ned for å vente ved vinduet. Jeg var skikkelig stressa. Tankene gikk fra: hva om jeg ikke får lov til å fly pga. koronasituasjonen til om jeg kom til å få tilbake pengene fra turen til DR, om vi valgte å ikke dra. Flere og flere folk kom inn i rommet for å vente på boarding. Overraskende mange, tenkte jeg. Det er jo en bra ting, tenkte jeg. Det betyr at det ikke bare er meg som skal til New York dagen før USA stenger all innreise fra Schengen. Jeg satt med passet mitt klart i hendene. Som mange andre også gjorde. Jeg stirret rundt i rommet. Jeg kunne ikke se et eneste norsk pass. Alle jeg kunne se hadde amerikansk pass. Jeg tok hodetelefonene mine av og begynte å sniklytte til hva folk snakket om. Noen hadde vært på ferie ved Middelhavet og fått panikk at de ikke skulle få reist hjem og booket seg om til første fly hjem. Andre hadde fått flyet sitt fra Frankrike kansellert og blitt sendt via Oslo for å komme seg hjem til USA. Hjem. Jeg skulle jo det motsatte. Bort. Hvordan skulle dette gå?



Purseren ønsket velkommen ombord. Alt virket vanlig. Jeg spiste litt mat og prøvde å roe nervene. Flyet hadde to midtganger, og gående fremover i den andre midtgangen får jeg plutselig øyet på noen jeg kjenner. Skal jeg si hei? Jepp, jeg trenger å si hei. Jeg spør purseren om hun kan gi beskjed til kollegaen sin at jeg er ombord og hvor jeg sitter. Få minutter senere dukker et kjent fjes opp ved siden av raden min. Vi snakket litt om løst og fast, før jeg fortalte hvorfor jeg reiser og hva jeg var bekymret for. Det hjalp skikkelig og jeg følte meg så mye lettere og mer håpefull etter noen gode ord tilbake. Jeg fikk et par glass ekstra med prosecco og sluknet rett etterpå. Takk, du vet hvem du er og jeg satt skikkelig pris på det.


For første gang slapp jeg å stå i kø på flyplassen i Newark. Noah var fremdeles på skolen så jeg tok en taxi til en café i nærheten av leiligheten hans. New York var som vanlig. Masse folk, biler og bråk. Vi møttes et par timer senere. Han hadde dessverre dårlige nyheter. Tidligere når jeg har besøkt han i New York har jeg fått lov til å bo sammen med han i NYU leiligheten hans. Denne gangen ble det vanskelig. Skolen hadde bråbestemt mens flyet mitt var i luften at ingen fikk lov til å ha besøk lenger for å forhindre smitte. Vi sjekket inn på et slitt hotell i Midtown West. Neste kveld hadde vi en reservasjon på et hotell i nærheten av JFK siden flyet til Punta Cana i den DR hadde avgang veldig tidlig. Men vi måtte ta en av dag om gangen. Når jeg booket turen for mange måneder siden booket jeg uten mulighet til å kansellere. Skulle vi satse på å dra, prøve å ha en fin ferie og ta en dag om gangen? Noah fikk samme kveld beskjed om at skolen hans ikke kom til å åpne igjen etter Springbreak på ubestemt tid.


Mobilbilder fra turen inn til byen. Stille før stormen.


Uten å vite om vi skulle dra til Karibien eller ikke, dro vi til hotellet ved JFK dagen etterpå. Hotell er drit dyrt i New York, så vi hadde ikke penger til å betale for to hotell samtidig. Ryktene om at New York kanskje skulle gå i lockdown hadde spredd seg. Venninnen til Noah hadde reist hjem til California. Skolen anbefalte samtlige studenter til å reise ut av byen og hjem. Det kom til å bli ille, sa alle vi snakket med. Vi ville ikke være i New York. Det føltes usikkert. Hvor skulle jeg bo? Noah hadde kanskje en venn som kunne lånt oss en leilighet i Brooklyn. Det gikk ikke fly til Norge lenger nå. Det siste flyet til og fra Norge var avgangen etter flyet jeg reiste med. Samtidig begynte vi å få bismak for turen til den DR. Det er en øy midt i Karibia, vestsiden er Haiti og østsiden DR. Hva om vi ble strandet der og vi kunne komme oss tilbake til USA og Norge? Vi ville være sammen. Alt føltes så usikkert, ekstra usikkert hvis vi ikke kunne få være sammen.


God plass ombord på båten mellom Manhattan og Long Island.


Vanligvis tok vi t-banen til flyplassen. Denne gangen tok vi båt hvor vi kunne sitte på dekk med frisk luft og god avstand. T-banen virket litt skummelt nå. Viruset, Covid-19, føltes veldig nærme. Vi måtte lage en plan. Skal vi dra eller skal vi ikke dra? Skal vi dra til Norge? Det føltes ut som vi var i en film. Hjemme i Norge stengte alt ned, og regjeringen innførte krisetiltak. Det virket ikke som den beste planen det heller med tanke på at Noah hadde siste semesteret sitt på skolen, selv om den skulle vært stengt en stund. På hotellet ringte jeg American Airlines for å spørre om det var noe vi kunne gjøre med billettene dersom vi ikke reiste til Karibien til tross for at jeg ikke hadde bestilt med kanselleringsforsikring. Det var snakk om mye penger, men helse og liv begynte sakte men sikkert å bli viktigere. Damen jeg fikk snakket med var veldig hyggelig og hjelpsom. Hun fortalte at grunnet den ekstraordinære situasjon og faren for at det ikke kom til å gå fly om 10 dager tilbake til USA, kunne vi få refundert billettene tilbake i form av flykreditt. Greit nok. Bedre enn ingenting! Vi snakket med foreldrene til Noah som for tiden var på tur i Las Vegas. Moren var sikker i sin sak, hun ville at vi reiste til California. I hjembyen til foreldrene bodde ikke folk like tett som i NYC, og vi kunne ha tak over hodet uten å tømme lommebøkene våre i en usikker tid.


Samme morgen som vi egentlig skulle ha sittet på flyet til den DR fikk vi booket oss på et fly til Los Angeles via Nashville. Folk rømte New York og billettene begynte å forsvinne. Vi var ekstremt heldige. Kort tid etter vi landet i Los Angeles annonserte Emmanuel Macron at grensene til EU og Schengen ville stenges for innreise fra klokken 12 i morgen. Mamma var bekymret. Jeg var ikke bare på andre siden Atlanteren lenger, jeg var på andre siden av jorda, 8600 kilometer fra familien min. Meldinger tikket inn fra mamma, pappa, broren min og Utenriksdepartementet.


Prøvde så godt jeg kunne å roe ned situasjonen, men er usikker på om jeg virket veldig lur når jeg ser tilbake på disse meldingene.

58 views0 comments

Recent Posts

See All