Search
  • Daniel Mareno

Kjærlighet uten grenser del 1


Santa Clarita, Julen 2019


Familien til Noah fulgte nøye med i det han åpnet opp den eneste gaven fra meg. På forsiden av esken var det bilde av en kritthvit strand med en hengekøye festet mellom to palmer. Noah stirret på meg og undret seg over hvorfor jeg hadde kjøpt et 2000 biters Ravensburger puslespill. Jeg ba han snu esken, og på baksiden dukket det opp en post-it lapp med «Vi skal på tur sammen!». Den julen hadde vi vært i langdistanse forhold i snart et år. Vi hadde allerede reist mye til hverandre, men sjeldent sammen til samme destinasjon. Som regel dro jeg hjem igjen til Oslo, og han hjem til Berlin eller New York. Vi sa alltid farvel med et glimt i øyet, og til tross for at vi begge syntes det var like trist hver gang, gledet vi oss allerede til neste gang vi kunne se hverandre igjen. Vi gledet oss skikkelig. Vi hadde aldri vært på badeferie sammen kun oss to. Noah hadde vært med familien min til Bulgaria sommeren før, men den Dominikanske Republikk i Karibien kan ikke helt sammenlignes med Burgas langs Svartehavet.


Etter juleferien reiste Noah tilbake til New York for å ta fatt på siste semesteret sitt på NYU. Han var få måneder unna sin BFA i drama og skuespill, og hadde naturligvis noen hektiske måneder foran seg. Heldigvis har amerikanere Springbreak, så vi planla å reise til den Dominikanske Republikk den uka. Planen var at jeg skulle reise til New York to dager før, slik at jeg kunne slappe av litt og bryte opp den lange reisen i to etapper. Springbreak, som er i midten av mars, nærmet seg med stormskritt. Det føltes uvirkelig, kanskje litt for uvirkelig.


Viruset føltes fremdeles langt unna når jeg feiret 23 årsdagen min 2. mars, 2020. Lite visste jeg at det skulle bli vanskelig å holde bursdagsselskaper med mange inviterte i tiden som kom. Jeg hadde vært veldig sosial over lang tid, og valgte å feire bursdagen min ved å invitere en god venninne med meg på Color Fantasy til Kiel. Lillebroren min hadde fått et gavekort fra trafikkskolen sin, men var typisk nok ikke gammel nok til å få reise alene med Color Line til Tyskland, så jeg var heldig og fikk turen av han. Skipet har plass til 2 750 gjester, har nattklubb og flere restauranter. Vi spiste på restauranten akterut, tett i tett med de andre gjestene, og tenkte ikke over hvor heldige vi var eller at skipet og samtlige avganger kom til å bli innstilt om noen få uker.



Tilbake i Norge jobbet jeg ferdig de siste vaktene mine på Flytoget. I pausene tenkte jeg over hva slags klær jeg skulle pakke med meg til den DR. På denne tiden var Norge fremdeles åpent, og bortsett fra noen nyhetsartikler her og der om viruset i andre land, langt borte, var situasjonen relativt rolig her til lands. Likevel begynte jeg å ane uro rundt planene våre om å reise til Karibien. Flere og flere av de utenlandske reisende ombord på toget begynte å bruke munnbind. Jeg elsket jobbet min og alle de interessante menneskene jeg fikk møte hver dag. Alle de forskjellige språkene jeg fikk høre mens jeg gikk fra vogn til vogn. Men jeg begynte å bli litt urolig.


Sarpsborg, 11. mars, 2020

Tidsforskjellen mellom New York og Norge er 6 timer. Noen få ganger hvis jeg våknet tidlig kunne jeg snakke litt med Noah før han la seg. Som regel ringte vi rundt 11-12 tiden på kvelden norsk tid, rett etter han ferdig på skolen. Vi prøvde alltid å gjøre det beste ut av det. Ikke ha de tøffeste eller tristeste samtalene over FaceTime, fordi det alltid føltes ekstra ensomt å sovne alene etter det. Denne kvelden var litt annerledes. Jeg var stressa. Noah var stressa. Mine venner var stressa på mine vegne. Vennene til Noah var stressa på hans vegne. Venninnen til Noah hadde sagt til han tidligere på dagen at vi kanskje burde revurdere DR. New York skulle kanskje gå i lockdown. Lockdown, tenkte vi. Hva innebærer det? Hadde ikke det bare skjedd i Italia og Kina? Kom vi til å få se hverandre i det hele tatt? Flyet mitt hadde planlagt avgang på formiddagen dagen etter, den 13. mars. Klokken bikket midnatt i Norge. Trump tvitret. Han skulle holde en ekstraordinær pressekonferanse om to timer. Vi hadde FaceTimet i over halvannen time mens vi begge scrollet nyheter og leste oppdaterte innreiserestriksjoner knyttet til Covid-19 verden over. Hvert femte minutt logget jeg meg inn på sas.no for å sjekke om flyet var blitt kansellert. Så langt var det ingen åpenbar grunn til at det skulle bli kansellert, men 2. februar stanset Trump administrasjonen fly til og fra Kina. 29. februar inkluderte innreiseforbudet også Iran. Men kunne Trump stenge lille Norge ute også?


Jeg klarte så vidt å holde øynene mine åpne når vi fremdeles snakket over FaceTime 01.59. Det var nå blitt 12. mars. Jeg klarte ikke, og ville ikke sove før jeg visste hva pressekonferansen handlet om. Fra midnatt frem til nå hadde flere og flere nyhetskilder begynt å spekulere i om pressekonferansen kunne handle om et mulig innreiseforbud fra Europa. På dette tidspunktet hadde vi allerede sluppet taket på turen til Karibien. Nå handlet det kun om at vi ville ha muligheten til å se hverandre. Jeg gråt litt. Det hadde gått noen uker siden jeg sist så Noah, og jeg savnet han skikkelig. Trump så sliten ut når han dukket opp på skjermen. Fremdeles oransje, men litt blekere enn vanlig i fjeset, startet han å lese opp beskjeden fra monitoren.


130 views0 comments

Recent Posts

See All